Nå er det noen uker siden Arendalsuka, og nok en gang har jeg hatt det strålende, men med en bismak.. Sola skinner, det er båter, gaveposer, is og deilig mat. Et yrende folkeliv, mennesker i skjorter med ID’en til arbeidsplassen sin hengende rundt halsen. Avtaler inngås, og viktige lunsjmøter avsluttes med håndtrykk. Det får meg til å lure, hva vil vi at Arendalsuka skal være? Og hvem ønsker vi å være der?
Først, det jeg liker best med Arendalsuka:
Det jeg har lært av å delta på Arendalsuka de siste årene, er at mine favorittarrangementer alltid er å gå på arrangementer som er nokså langt unna mitt fagområde. En av mine favoritter var da jeg lærte om hjernen og demens. Langt unna hva jeg forsker på, langt unna min hverdag, og fantastisk interessant. For når arrangementene er så korte (ofte 45 min) får man kun en smakebit. Derfor liker jeg bedre å gå på arrangementer med et tema jeg ikke kan noe om eller vanligvis ikke oppsøker. Smakebiter av mye rart, ja takk!
Det jeg liker best å være en del av, er panelsamtaler. Som regel inkluderer det også at jeg skal presentere, som jeg gjerne gjør. Men det er i samtale med andre at jeg koser meg mest. Når man kan la samtalen flyte, lære og komme i kontakt, og at man åpner opp for spørsmål fra salen. Ofte presenterer man for en homogen gruppe, Arendalsuka er en arena der mange ulike mennesker møtes. Det er spennende!
Men så til det som gir meg en bismak.. For selv om det er en fantastisk møteplass der man har mulighet til å lære, samtale og bli inspirert, stusser jeg stadig på hva intensjonen til deltakerne er. For Arendalsuka er nettopp et fantastisk sted der man kan møtes, samtale, og lytte. Stadig opplever jeg at det heller handler om å skulle fremme sin mening, uten å lytte. Flere ganger ser jeg at dem som skal sitte i panel leser gjennom sitt «manus» mens noen andre presenterer. Kanskje blir man spurt om å delta i så mange arrangementer at man ikke rekker å ta inn over seg hva andre sier? Man kommer løpende mellom arrangementene og panelene man deltar i. Det er valg, mange politikerne deltar, og skal fremme sitt parti. Dog opplever jeg at det da blir mindre interessant. Og det får meg til å lure, hva gjør det med oss? Hva gjør det med demokratiet? Er Arendalsuka først og fremst for lobbyister og næringsledere der man skal fremme seg selv? Er det en MØTEplass, eller en MARKEDSFØRINGSplass?
Arendalsuka har et fantastisk potensiale. Det er vanvittig mange spennende arrangementer, et sted der man møter likesinnede og dem som tenker annerledes. Jeg håper at jeg bare har vært uheldig de siste årene, og at vi fortsatt ønsker å snakke MED og ikke TIL hverandre.
